Stikkordarkiv: tilknytning

Ser du meg mamma?

Jeg trodde jeg visste hvordan jeg ville bli som mor og hvordan jeg skulle oppdra barna mine.

Med to high-need-babies ble opplevelsen av å bli mamma noe helt annet enn jeg hadde trodd på forhånd. Jeg kunne så inderlig ønske at det fantes mer informasjon og åpenhet rundt dette, noen babyer trenger nærhet hele tiden – altså være inntil deg 24 timer i døgnet, I kid you not. Vogn og babynest er ikke for alle, men det trenger det heller ikke å være. 

Etter en intens (men fantastisk, ikke misforstå) nyfødtperiode, vokser de til og en ny verden åpner seg. Da «trassalderen» til eldstemann kom (som jeg heller kaller utvikling og søken etter hvem man er her i verden), så innså jeg hvor viktig det er å forstå dem, sette seg inn i tanker og følelser de har fremfor å kjefte. Det er så mange som glemmer at barn også er individer og det er ingen grunn for at de ikke skal tas på alvor – tvert imot. Hvordan føler du deg når noen kjefter på deg? Det er de samme følelsene som blir trigget hos de små; skam og frustrasjon.

Er det noe som virkelig interesserer og opptar meg, så er det måten jeg møter mine barn på. 

Følelsesspekteret er så stort og følelsene så sterke når det gjelder barna mine, både positive og negative. Hvorfor er det sånn? Hvordan skal jeg takle det?

Det har både forvirret og satt tankene i sving hos meg. Jeg har lest mye, blant annet boka Hjerteforeldre, og har plukket ut flere bøker jeg vil lese. Jeg blir nok aldri utlært, men jeg kan heldigvis så mye mer.

Jeg søker etter svar på hvordan jeg kan gjøre ting bedre, ikke hvordan jeg kan endre barna mine. Det har tatt tid å skjønne hvorfor det blir sånn når vanskelige situasjoner oppstår, og hvordan jeg kan takle problemer og følelser bedre. Det har blitt et større behov etter hvert som tiden har gått, nå har vi muligheten for fine samtaler der vi begge kan snakke, forstå og lære. 

 Jeg kjenner ingen andre som har lært meg mer om meg selv enn barna mine.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg midt i en diskusjon med M roet stemmen, anerkjente at han var veldig frustrert og lei seg, og spurte om han ville ha en klem. Han hulket frem et ja og vi klemte hverandre, lenge. Det er som oftest det de trenger når de er sinna eller lei seg, de trenger å bli sett, forstått og trøstet.
Jeg vil lære mer, jeg trenger å lære mer, og jeg har innsett at uansett hvor godt jeg gjør ting så vil jeg føle at jeg kunne ha gjort mye bedre.

«Gleder vi oss over barna våre, vil de være mer villige til å høre på oss»

Dette er noen punkter jeg fant i en artikkel som jeg synes var så fine;

Din historie er unik
Snakker du alltid om at barna er umulige å legge og at livet som forelder er vanskelig, er det det som blir virkeligheten. Velger du heller å fokusere på de fine stundene dere sikkert også har, blir livet automatisk mer positivt.

Le mer!
Prøv å se det komiske i en kaotisk hverdag. 

Tro på deg selv
Søk gjerne gode råd, men husk at boken om ditt barn er ikke skrevet. Finn ut hva som er riktig for dere.

Nyt tiden med små barn
Følelsen av en myk mage under dynen, et vått kyss på kinnet og en liten hånd i din er noe av det du kommer til å savne når barna blir store. Vær til stede når de er små.

Det siste der, det tenker jeg mye på. Jeg tenker på det når det føles som om jeg ikke makter mer etter utallige søvnløse netter, jeg tenker på det når jeg kysser de silkemyke kinnene deres eller kjenner deres små hender i mine. Tenk at den tiden plutselig er forbi, og at vi vil savne det så inderlig.

 ♥