Stikkordarkiv: prøverør

Du bestemmer ikke hvor stor babyen skal være!

I denne graviditeten merker jeg at både mage og vekt har økt litt raskere enn forrige gang, og det er helt normalt – det er kanskje derfor jeg ikke uroer meg eller tenker noe særlig over det. Man går opp, og man går ned igjen. Hva jeg måtte igjennom for å bli gravid denne gangen er også ganske heftigere enn sist, og det spiller helt klart en rolle på både utgangspunkt og tanker denne runden. 

Jeg har alltid tenkt på graviditet som at jeg først og fremst bygger et helt nytt liv inni meg. Jeg gir et lite menneske et varmt bosted, næring og alt annet det trenger for å vokse seg stor og sterk. Det er jo helt enestående at man kan det, og 9 måneder i et helt liv er ikke lenge i det store og hele.

Å sette kroppen sin i andre rekke er en selvfølge i mine øyne, den blir «din» igjen når baby kommer ut og da er det fritt frem for å bestemme selv. Det betyr ikke at man ikke kan eller skal tenke over hva man spiser og hvor aktiv man er, men har vi ikke alle noe som heter sunn fornuft? Vi kjenner vel til grensene våre?
Har vi ikke alle en indre stemme som forteller oss om vi overdriver noe den ene eller andre veien?

Jeg var på kontroll hos jordmor tidligere i dag og da spurte hun om jeg kjente aktivitet i magen:

«Ja, massevis – jeg har jo stor livmor så han har masse av plass til å både bokse og sparke» smiler jeg.

Det fikk jeg nemlig vite sist, at til tross for at magen ikke er over snittet stor så er livmora det. Det er jo fantastisk tenker jeg, digg å ha god plass. Selv om jeg mistenker at det var derfor jeg gikk 5 dager over sist, det var jo ikke noe behov for å komme ut med all den plassen.

Hun måler fra symfysen og opp til navlen og kan bekrefte at joda, han har god plass. Vi ler begge to. Hun spør hva fødselsvekten til M var:

«Han veide rundt 3,8 kg, så lillebror blir nok godt over 4 kg» sier jeg nesten litt stolt mens jeg stryker meg på magen. «Det beste er jo å få en frisk og sterk baby, som har noe å gå på». 

Det er dessverre ikke alle som tenker slik. Det er for mange normalvektige kvinner et mål å ikke legge på seg noe særlig under graviditeten for å få en «liten» baby som i hvert fall er under 3 kg. Det er visst status, trendy, vitner om at man har hatt «kontroll» under svangerskapet.

Jeg legger meg ikke borti hva slags valg man tar under graviditeten, barseltiden eller øvrig oppdragelse så lenge det er fordi man mener det er til det beste for barnet – vi gjør ulike ting, og det er heldigvis ikke bare en fasit her.

Men, det er altså status å sørge for at man bærer en underernært baby inni seg? Hvor ble det av det som er til det beste for barnet?

Jeg vil gå så langt som å si at det er en slags indirekte barnemishandling allerede før barnet er født. Mor setter seg selv og kroppen sin først av narsissistiske grunner uten tanke på hvor skadelig det kan være for barnet. Og igjen, jeg snakker ikke om sunne matvalg og trening for å holde seg sprek, jeg snakker om sulting og ekstreme metoder.

Det er jo bare å spørre de som har født for tidlig, eller av en annen grunn har fått baby med lav fødselsvekt uten å ønske det, hvor stas det egentlig er. Små babyer gir ikke lettere fødsler, og heller ikke en enklere barseltid.

Du bestemmer ikke hvor stor en baby skal være!

En baby kan bli født såkalt liten eller stor, samt før eller etter termin av mange grunner, men å tukle med dette på grunn av en fanatisk fiksering på eget utseende er for meg ufattelig. Fokuset bør være at man får en frisk baby, og det uavhengig av vekt.


Uke 22 – måtte du bli stor og sterk ♥

Ikke bare skal kvinner føle et enormt kroppspress i det daglige, men det skal fader meg forstyrre en graviditet og et helt nytt liv også. At kropp og mage vokser vitner om at du er fantastisk heldig og privilegert som skal bli mamma, punktum.

Veien til den voksende magen

En god klem til dere alle som har skrevet til meg, virkelig. Etter å ha lest kommentarene deres og grått en skvett fordi mitt hormonelle jeg blir så rørt, satte jeg meg ned og skrev ned alt jeg føler og husker fra fjoråret. Dette er altså et sammensurium av tanker og erfaringer om veien min/vår til å bli gravid med nr to.

Barnløshet. Jeg grøsser av ordet. En ting er når det er selvvalgt, men når man lengter etter å bli mamma så er det en altfor stor sannhet å ta innover seg. Det er sårt og altoppslukende.

Etter et halvt år med flere mislykkede hormonkurer og et avslag om hjelp fra det offentlige føltes bunnen nære. For ikke å snakke om sorgen over å miste min pusegutt Todd i april, jeg var tross alt mamma til to en gang i tiden. Jeg fikk et oppløft etter samtaler med privat fertilitetsklinikk, men bunnen traff jeg dessverre kort tid etter da jeg ble gravid utenfor livmoren.


Etter fjerning av exu og eggleder

Etter en tøff sommer var det ingen tvil lenger, nå satset vi fullt på første runde av ivf aka prøverørsbehandling. Dette måtte vi altså gjøre privat, men jeg velger å tenke at vi var heldige som slapp unna lang ventetid og at vi hadde midlene til å betale for det selv.

Prosessen startet i oktober, etter 14 måneder med ulike hormonkurer og påfølgende blindveier. Daglige sprøyter i magen, først én hver kveld og deretter to stk – en om morgenen og en om kvelden. En for at egg skal vokse, og en for å hindre spontan eggløsning. Det hele er en fascinerende prosess der man overlater absolutt alt til medisinen, men det betyr også at kroppen føles ugjenkjennelig. Jeg opplevde mange bivirkninger som gikk utover både det psykiske og fysiske, men livet gikk sin vante gang. Det er fordelen med å allerede være mamma, man kan ikke legge seg ned og kjenne etter.


For en som hater sprøyter, var det stort å klare å sette de selv

Det ble et par turer inn og ut av klinikken for å sjekke eggenes tilstand, og endelig kom lørdagen der den o´ store eggløsningssprøyten skulle settes. Påfølgende mandag skulle eggene hentes ut. Det var kun et par store egg som vistes på UL, men utrolig nok var det 9 som ble hentet ut. Jeg var i ekstase! Både av antallet og fordi det var over, jeg er nemlig en av de som synes egguttaket var relativt smertefullt.


Den lindrende «pillecocktailen» funket dessverre ikke før et par timer senere

En nervepirrende telefonsamtale dagen etter kunne fortelle oss at 5 av 9 var befruktet, og på innsetting av egg dagen derpå fikk vi vite at 3 hadde overlevd og delt seg videre. Allerede da følte jeg at vi hadde vunnet i lotto. Ett gullegg (som de liker å kalle det) ble satt inn, og to lange uker skulle gå før testing.

Jeg startet å teste et par dager for tidlig – ingen selvkontroll her nei – og det ble negativt resultat. Det var 5 billigtester og jeg brukte de alle sammen over et par dager, den ene mer negativ enn den andre. Det som var mest forvirrende var at de alle ble positive 10-15 minutter over tiden, men det var jo feil resultat kunne jeg lese. Det er en grunn for at de skal leses av innen en viss tid.

Jeg belaget meg på et nytt ivf-forsøk, men kjøpte en siste digital test dagen derpå. Den natten ble det ikke mye søvn for å si det sånn.


Gravid!

Jeg hadde altså tatt feil, billigstrimlene må ha vært en dårlig batch. Jeg lo, skalv og gråt om hverandre, og en intens glede gikk raskt over til en veldig frykt morgenen etter. Frykt for å miste den lille, noe alle gravide kan relatere til – spesielt de som har mistet tidligere. 

En UL i uke 7 viste liv, og en påfølgende i uke 12 viste enda mer liv. Til og med kjønnet, selv om jeg vet at man kan ta feil så tidlig. Noen uker senere kjente jeg de første sparkene, og på ordinær UL i uke 19 fikk vi nok en gang bekreftet at mini var frisk og fin.

Nå kan jeg ikke annet enn å tro, håpe og glede meg.


Uke 20 ♥

Det var noen som lurte på om kostholdet mitt har hatt en innvirkning på det hele, men mine fysiske mangler strekker seg tilbake til tidlig ungdomsår. Selv om kostholdet mitt har blitt bedre de siste årene, har ingenting endret seg hormonelt sett – ikke nok i hvert fall.
Å spise regelmessig, sunt og variert, samt holde sukkeret til helgene er jo alltid bra, men jeg vil være forsiktig med å gi noen forhåpninger om at barnløshet kan fikses så ”enkelt”. Dersom man er i tvil om sin egen fertilitet, så anbefaler jeg at man får en utredning hos en gynekolog eller klinikk som kan dette. Jeg kunne ønske jeg gjorde dette mye tidligere selv.

Jeg må avslutningsvis si at selv om vi måtte igjennom denne prosessen for å få et barn til, så kan jeg ikke annet enn å føle meg veldig takknemlig for at det gikk så bra. Jeg har ikke klaget, og kommer ikke til å gjøre det heller. Jeg vil fortelle min historie for å dele informasjon og håp.
Vi har verdens fineste gutt fra før etter et par hormonkurer, og nå en til på vei på første ivf-forsøk – vi er så usannsynlig heldige.

Her på bloggen blir det fortsatt mat og oppskrifter fremover, men det blir også små dryss av hverdagen, treningen og den voksende magen – den vil dere uansett se når jeg viser dere nye treningsklær. Det hadde vært rart for meg å ikke nevne noe om svangerskapet nå i siste halvdel, det er nemlig noe helt annet å være gravid med en liten sjef på 2,5 år ved sin side, på godt og vondt. 

Igjen, takk for at dere leser, skriver og deler erfaringer med meg. Jeg håper at jeg med dette kan gi litt mer informasjon om prøving og ivf, samt gjøre vanskeligheter rundt infertilitet litt mindre tabu og mer greit å snakke åpent om – dersom man vil. De usynlige sykdommene bør bli mer synlige, så vet man at man ikke er alene ♥