Stikkordarkiv: fødselsvekt

Du bestemmer ikke hvor stor babyen skal være!

I denne graviditeten merker jeg at både mage og vekt har økt litt raskere enn forrige gang, og det er helt normalt – det er kanskje derfor jeg ikke uroer meg eller tenker noe særlig over det. Man går opp, og man går ned igjen. Hva jeg måtte igjennom for å bli gravid denne gangen er også ganske heftigere enn sist, og det spiller helt klart en rolle på både utgangspunkt og tanker denne runden. 

Jeg har alltid tenkt på graviditet som at jeg først og fremst bygger et helt nytt liv inni meg. Jeg gir et lite menneske et varmt bosted, næring og alt annet det trenger for å vokse seg stor og sterk. Det er jo helt enestående at man kan det, og 9 måneder i et helt liv er ikke lenge i det store og hele.

Å sette kroppen sin i andre rekke er en selvfølge i mine øyne, den blir «din» igjen når baby kommer ut og da er det fritt frem for å bestemme selv. Det betyr ikke at man ikke kan eller skal tenke over hva man spiser og hvor aktiv man er, men har vi ikke alle noe som heter sunn fornuft? Vi kjenner vel til grensene våre?
Har vi ikke alle en indre stemme som forteller oss om vi overdriver noe den ene eller andre veien?

Jeg var på kontroll hos jordmor tidligere i dag og da spurte hun om jeg kjente aktivitet i magen:

«Ja, massevis – jeg har jo stor livmor så han har masse av plass til å både bokse og sparke» smiler jeg.

Det fikk jeg nemlig vite sist, at til tross for at magen ikke er over snittet stor så er livmora det. Det er jo fantastisk tenker jeg, digg å ha god plass. Selv om jeg mistenker at det var derfor jeg gikk 5 dager over sist, det var jo ikke noe behov for å komme ut med all den plassen.

Hun måler fra symfysen og opp til navlen og kan bekrefte at joda, han har god plass. Vi ler begge to. Hun spør hva fødselsvekten til M var:

«Han veide rundt 3,8 kg, så lillebror blir nok godt over 4 kg» sier jeg nesten litt stolt mens jeg stryker meg på magen. «Det beste er jo å få en frisk og sterk baby, som har noe å gå på». 

Det er dessverre ikke alle som tenker slik. Det er for mange normalvektige kvinner et mål å ikke legge på seg noe særlig under graviditeten for å få en «liten» baby som i hvert fall er under 3 kg. Det er visst status, trendy, vitner om at man har hatt «kontroll» under svangerskapet.

Jeg legger meg ikke borti hva slags valg man tar under graviditeten, barseltiden eller øvrig oppdragelse så lenge det er fordi man mener det er til det beste for barnet – vi gjør ulike ting, og det er heldigvis ikke bare en fasit her.

Men, det er altså status å sørge for at man bærer en underernært baby inni seg? Hvor ble det av det som er til det beste for barnet?

Jeg vil gå så langt som å si at det er en slags indirekte barnemishandling allerede før barnet er født. Mor setter seg selv og kroppen sin først av narsissistiske grunner uten tanke på hvor skadelig det kan være for barnet. Og igjen, jeg snakker ikke om sunne matvalg og trening for å holde seg sprek, jeg snakker om sulting og ekstreme metoder.

Det er jo bare å spørre de som har født for tidlig, eller av en annen grunn har fått baby med lav fødselsvekt uten å ønske det, hvor stas det egentlig er. Små babyer gir ikke lettere fødsler, og heller ikke en enklere barseltid.

Du bestemmer ikke hvor stor en baby skal være!

En baby kan bli født såkalt liten eller stor, samt før eller etter termin av mange grunner, men å tukle med dette på grunn av en fanatisk fiksering på eget utseende er for meg ufattelig. Fokuset bør være at man får en frisk baby, og det uavhengig av vekt.


Uke 22 – måtte du bli stor og sterk ♥

Ikke bare skal kvinner føle et enormt kroppspress i det daglige, men det skal fader meg forstyrre en graviditet og et helt nytt liv også. At kropp og mage vokser vitner om at du er fantastisk heldig og privilegert som skal bli mamma, punktum.