Hei dere!

Her får dere en god økt for hele kroppen;

Det var noen som skrev at de savnet personlige oppdateringer på bloggen, og det kan jeg skjønne. Så upersonlig som jeg har vært dette siste halvåret, er det lenge siden jeg har vært. Sannheten er at det har vært en ekstremt vanskelig periode i livet mitt, mitt verste halvår hittil og da er det vanskelig å skrive. Jeg har delt det aller meste av de store tingene her i livet, både positivt og negativt med dere, men det har først vært etter at jeg har kommet meg litt ovenpå igjen. Denne gangen har jeg ikke gjort det, jeg er fortsatt langt nede. Dette blir derfor utleverende og trist uten den sedvanlige «jeg har blitt sterkere av det» etterfulgt av et stort smil.

Jeg mistet som mange av dere vet min bestevenn, Ken, for nøyaktig et halvt år siden. Hele denne perioden startet for et år siden, da han fikk vite at han hadde en kreftsvulst i hjernen fikk han samtidig dødsdommen. Han skulle ikke få leve mer, kun noen få måneder til – og de skulle til gjengjeld være fylt med kommunikasjonsproblemer, smerter og redsel. Og til slutt forvirring og kollaps av en sterk og fin person både fysisk og psykisk før han til slutt ble frarøvet livet. Siden den gang har jeg ikke blitt den samme, det har endret den jeg er.

Jeg ser livet med et nytt sett med øyne. Jeg lærer stadig at han var en av ytterst få i livet mitt som var genuin og omsorgsfull. Det går ikke en eneste dag hvor jeg ikke tenker på han, den store sorgklumpen er som et enormt angstanfall som bare venter på å skje. Tiden leger ikke alle sår, man blir ikke alltid sterkere, og jeg kjenner at ordtak som jeg tidligere kunne finne en trøst i kun provoserer.

Midt oppi alt dette så opplevde jeg å miste en liten mini som vokste inni magen min. Jeg skulle bli trebarnsmor, jeg som egentlig ikke kan få barn på egenhånd ble gravid på naturlig vis – med én eggleder og greier. Med skrekkblandet fryd begynte jeg å venne meg til tanken, gledet meg til og med. Det var kanskje naivt å tro at kroppen min skjønte hva den skulle gjøre, men etter 10 uker begynte jeg å tro at mirakelet skulle skje og gjorde meg klar til å dele det. Så kom dagen, på ferie i Danmark for et par måneder siden gikk jeg rundt og lekte med barna mine mens jeg kjente at livet i magen var tapt.

I de aller fleste tilfellene så er smilet mitt ekte. Jeg kunne bare ønske at jeg slapp disse påminnelsene på en stund, jeg vil ikke miste noe mer for å skjønne hvor skjørt livet er. Men, ingen av oss er skånet for livets brutaliteter.
Jeg har ikke noe god avslutning på dette, det er som jeg skrev i starten – jeg føler meg ikke sterkere, og jeg ser ikke nytten i det som har skjedd.
Det jeg forhåpentligvis kan med dette innlegget, er å vise noen der ute som ikke har det greit at de ikke er alene.

I dag får dere en reprise på sukkerfri bounty, både fordi er så enkelt å lage – og ikke minst fordi det er superdigg;

Oppskrift: (12 stk)
130 g kokosmasse
50 g kokosmelk (den øverste kremen)
30 g kokosolje
40 g fibersirup
80 g sukkerfri sjokolade

Fremgangsmåte:
Sett kokosmelk kjølig, du skal bruke det øverste laget som er stivnet.
Smelt kokosolje i en kjele sammen med fibersirup.
Kna kokosmasse sammen med kokoskrem, den smeltede kokosoljen og fibersirup. Fordel massen utover et ark alu.folie i en rektangel og sett i fryseren en times tid.
Skjær i mindre firkanter, smelt sjokolade og dypp bitene nedi.

Håper det smaker, og god lørdag!

Hei hei!

Her får dere gårsdagens styrkeøkt;

Se dette innlegget på Instagram

Her får dere gårsdagens økt, fokus på glutes og skuldre + triceps 💪🏻 __________________________ 1️⃣ utfall med skulderpress 2️⃣ good mornings 3️⃣ knebøy 90 grader m/pause 4️⃣ en-arms tricepspress 5️⃣ hip thrust m/ frog pump-posisjon 6️⃣ «kinderegg» m/ skulderpress, fronthev og sidehev #styrke #styrketrening #kristineweber #husmortrim #onlinecoach

Et innlegg delt av Kristine Weber (@kriweb) Aug. 9, 2019 kl. 2:50 PDT