De høyt elskede skogsturene mine har blitt litt av en kraftanstrengelse. Med én gang jeg beveger meg innover blant trær og gress begynner øynene og nesa å klø.. til og med i halsen! Og deretter svir det i øynene og jeg nyser som besatt. Det er først de siste årene jeg har kjent dette, og det har blitt verre for hvert år som har gått. Man blir jo så slapp og utafor av det.. jeg vet ikke helt hva jeg er allergisk mot, men tipper det er gresspollen. Jeg vil helst ikke ta noen tabletter for det, blir man ikke bare enda slappere av de?

Jeg har jogget 25-30 min hver eneste dag denne uken, med unntak av i dag. I dag er en litt seig dag. Disse turene har blitt noe lettere enn de første gangene jeg prøvde, men jeg kjemper fortsatt som en klumpfot med dårlige lunger – svett og glad blir jeg i hvert fall etterpå.
I går møtte jeg et hinder på veien, en hest. Jeg er småredd hester.
Jeg pleier å jogge igjennom skogen og ut forbi en stor gård, og der sto det plutselig en hest i veien mellom jordene – ingen mennesker. Den første tanken var å jogge raskt forbi, men da han oppdaget meg, snudde han seg, presset brystet frem og nærmest dro en latspread stående på alle fire (og du kan tenke deg hvor farlig en hest ser ut da). Jeg tipper det ikke ville ha hjulpet å snakke med en lys pusestemme til han, så jeg snudde og tok en alternativ omvei hjem.

Jeg skal ikke skrive så mye om sykdom, vil jo helst skrive om litt hyggeligere ting. Om jeg i fortsettelsen får vite at det faktisk er noe som feiler meg så skal jeg vurdere å skrive mer om det – kanskje det kan hjelpe noen andre som er syke. Inntil da satser jeg på at det var et falskt blodprøveresultat, uten å være blåøyd – for selv om jeg anser meg som veldig realist, så vet jeg at det ofte kan skje. Og nå velger jeg å klamre meg til det håpet, det gjør sommeren lettere.
Se hva jeg fikk av verdens beste mamma;

Words to live by..

Andre lever etter å kreve at ting skal skje. Møter man en hindring på sin vei, så snur man seg bare til mammaen sin, går med bestemte skritt til henne og åler seg inntil bena hennes. Gjerne med litt purremjauing for å få henne ordentlig rundt lillefingeren. Og det funker det og.

I dag er det utrolig varmt (varmerekord på soverommet i natt; 25,8 grader!), men ingen sol.. Jeg får dra meg ut av denne slappe sofatilstanden og finne på noe. Trene eller plukke blåbær kanskje? Det er jobb igjen for min del i morgen, så det gjelder å nyte fritiden man har.
Ha en fin søndag!