Bak et smil

Det var noen som skrev at de savnet personlige oppdateringer på bloggen, og det kan jeg skjønne. Så upersonlig som jeg har vært dette siste halvåret, er det lenge siden jeg har vært. Sannheten er at det har vært en ekstremt vanskelig periode i livet mitt, mitt verste halvår hittil og da er det vanskelig å skrive. Jeg har delt det aller meste av de store tingene her i livet, både positivt og negativt med dere, men det har først vært etter at jeg har kommet meg litt ovenpå igjen. Denne gangen har jeg ikke gjort det, jeg er fortsatt langt nede. Dette blir derfor utleverende og trist uten den sedvanlige «jeg har blitt sterkere av det» etterfulgt av et stort smil.

Jeg mistet som mange av dere vet min bestevenn, Ken, for nøyaktig et halvt år siden. Hele denne perioden startet for et år siden, da han fikk vite at han hadde en kreftsvulst i hjernen fikk han samtidig dødsdommen. Han skulle ikke få leve mer, kun noen få måneder til – og de skulle til gjengjeld være fylt med kommunikasjonsproblemer, smerter og redsel. Og til slutt forvirring og kollaps av en sterk og fin person både fysisk og psykisk før han til slutt ble frarøvet livet. Siden den gang har jeg ikke blitt den samme, det har endret den jeg er.

Jeg ser livet med et nytt sett med øyne. Jeg lærer stadig at han var en av ytterst få i livet mitt som var genuin og omsorgsfull. Det går ikke en eneste dag hvor jeg ikke tenker på han, den store sorgklumpen er som et enormt angstanfall som bare venter på å skje. Tiden leger ikke alle sår, man blir ikke alltid sterkere, og jeg kjenner at ordtak som jeg tidligere kunne finne en trøst i kun provoserer.

Midt oppi alt dette så opplevde jeg å miste en liten mini som vokste inni magen min. Jeg skulle bli trebarnsmor, jeg som egentlig ikke kan få barn på egenhånd ble gravid på naturlig vis – med én eggleder og greier. Med skrekkblandet fryd begynte jeg å venne meg til tanken, gledet meg til og med. Det var kanskje naivt å tro at kroppen min skjønte hva den skulle gjøre, men etter 10 uker begynte jeg å tro at mirakelet skulle skje og gjorde meg klar til å dele det. Så kom dagen, på ferie i Danmark for et par måneder siden gikk jeg rundt og lekte med barna mine mens jeg kjente at livet i magen var tapt.

I de aller fleste tilfellene så er smilet mitt ekte. Jeg kunne bare ønske at jeg slapp disse påminnelsene på en stund, jeg vil ikke miste noe mer for å skjønne hvor skjørt livet er. Men, ingen av oss er skånet for livets brutaliteter.
Jeg har ikke noe god avslutning på dette, det er som jeg skrev i starten – jeg føler meg ikke sterkere, og jeg ser ikke nytten i det som har skjedd.
Det jeg forhåpentligvis kan med dette innlegget, er å vise noen der ute som ikke har det greit at de ikke er alene.

40 kommentarer til “Bak et smil

  1. Hanne

    <3
    Det er lov å sørge over en god venn. Hvor dypt og lenge den oppslukende sorgen sitter, kan man aldri vite. Men ettersom tiden går vil det bli at man klarer å tenke mer på de gode minnene uten at savnet og sorgen fullstendig overtar, men selvfølgelig vil man også bli trist, men sjeldnere. Så trist at det ble en dobbel sorg for deg, sender deg en god klem.
    Det er ikke alt man skal «bli sterkere av», men livet skjer…

  2. Agnes Gjertsen

    💛 takk som deler.
    Du er et utrolig flott menneske, en sann inspirasjon og et godt forbilde.
    Alle, uansett livssituasjon, trenger en virkelighetssjekk innimellom og trenger påminnelsen om
    1) at livet er skjørt og
    2) hvor viktig det er å være snill og raus; uansett, alltid 💛
    Klem @agnesgjert

  3. Kristin

    Jeg forstår deg så godt. Mistet min kjære storebror kun 31 år gammel. Av hjernesvulst. Kreft med spredning i hele kroppen til slutt. Livet er urettferdig og tror mange som ikke har opplevd det å følge noen du elsker til siste slutt. Det er forferdelig. Syns det er godt du deler. For er jo vondt når folk sier livet går videre. Det er sant Men veldig vondt. Ønsker deg alt godt i den store sorgprossessen du er gjennom..

  4. Charlotte B

    Noen ganger blir ord så fattige…. mistet selv en nær venninne til kreft for noen år siden, man kommer seg aldri over det selv om det tar lengre tid mellom sorgklumpen tar over og sparker hull i mellomgulvet. Jeg har aldri mistet et barn, men har 3 sønner jeg aldri ville vært foruten. Man skal ikke overleve barna sine, ufødte eller ei. Sender deg en diger klem selv om det er så lite i en vanskelig situasjon 💜

  5. Camilla

    Jeg blir blank i øynene, to tårer triller og jeg kjenner på en dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg har vært en av dem som har savnet de ekte, nære, personlige og ærlige innleggene. Og så kommer dette. Så kravstor og lite gjennomtenkt av meg?
    Nå som nybakt mamma har jeg en helt annen forståelse og jeg kan faktisk forestille meg hvordan det kan føles å innse at livet der inne gikk tapt. Det er fælt og trist. Og opp i alt så har du Ken. En nær venn som ikke lenger er her med deg.

    Jeg blir selv litt ord fattig. Jeg kan ikke gjøre annet enn å se at jeg tenker på deg, sender deg alt jeg har av oppløftende vibber og håpe på at ting vil stabilisere seg for deg. Du er så fin og det føler jeg innerst i hjerteroten <3

    For alltid en støttespiller, følger, heiarop ovenfor deg,
    Camilla <3

  6. Ragnhild

    Uff<3

    Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg ble selv syk og ble på den måten minnet på brutaliteten i livet. Og det er som du sier; man ser på livet på en helt annen måte. Man mister venner og familie som man trodde alltid kom til å være der, forsvinner sakte men sikkert. Livet har blitt styggere på en måte. Jeg synes mange er blitt så opptatt av seg selv og lite rause. Og jeg savner å kunne se ting (og mennesker) slik jeg gjorde før; med evig optimisme og en naiv tanke om at alt ordnet seg:(

    Du er ikke alene<3 En dag, så får vi kanskje tilbake litt av det gamle livet. Og det gleder jeg meg til, hver eneste dag.

  7. Lea

    Så trist å lese, Kristine. Du virker så snill og god, og jeg ønsker deg virkelig alt godt. Sender deg en varm klem <3 ❤️

  8. Astrid

    Fullt forståelig at du har valgt å holde dette litt for deg selv. Samtidig veldig takknemlig for at du deler. Stor klem

  9. Sara

    Du har så rett: man blir ikke alltid sterkere, og det finnes ikke alltid mening med det som skjer. Det må være greit det og. Vi er bare mennesker.

    Midt oppi dette har du fortsatt bloggingen, startet i ny jobb og vært tobarnsmamma 24/7. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet så mange ganger jeg klarer. Du er en ekte helt, i mine øyne! Håper at du etterhvert finner en måte å leve med det vonde. God klem til deg, fine Kristine 💖💖

  10. Kristine

    Ragnhild: Det var en som skrev så fint til meg, at man må finne en ny bruksanvisning til livet <3 Klem til deg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *