Sunnere havrekjeks

Hei!

I dag har jeg en god hverdagsdessert til dere, det synes jeg vi fortjener på en mandag.

Myke inni og sprø i kantene;

Oppskrift: (13 stk)
60 g smør
100 g fibersirup
70 g havregryn
50 g havremel (eller havregryn)
1 egg

Pisk et egg luftig. Smelt smør og rør inn havregryn og fibersirup. Vend denne blandingen inn i det luftige egget, tilsett deretter havremel til passe tjukk røre. Legg en spiseskje med røre på et bakepapir. Jeg fikk 13 stk.
Inn i ovnen på 180 grader i 8-10 min.

For å gjøre de ekstra luksus, kan du tilsette litt hakket sukkerfri sjokolade i røra.

Håper det smaker!

Jeg la ut en liten tekst på instagram i går, og fikk overveldende respons. Det er mange av oss som har opplevd å miste noen nære, og det er mange som har en palliativ fase før døden inntreffer. Jeg er i det nå, jeg mister snart en av mine beste venner. Det er tøft, mest av alt fordi angsten og tankene rundt det er altoppslukende. Det er hjerteskjærende å se, og det er absolutt ingenting jeg får gjort med situasjonen. Jeg kan ikke hjelpe han, ingen kan – helt maktesløs. Det eneste jeg får gjort er å være til stede, klemme og komme med noen fattigslige havrelapper.



Jeg prøver å holde jobb og alt som vanlig, men innimellom må jeg skrive om det. Det er min form for terapi, å skrive ned følelser. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg kunne ha skrevet en bok, men jeg skal la det være med dette. 

Det passer seg ikke å dele treningsøkt og nye klær i dag, så det får bli senere i uka.
Nå vil jeg bare ønske dere en fin dag, og tenk så heldige vi er som får oppleve disse snørike vintrene. At vi har mulighet til å irritere oss over gårdsplasser som må måkes, biler som skal skrapes, kalde føtter og neser som renner.

Skap dere en god mandag ♥

8 tanker om “Sunnere havrekjeks

  1. avatarAnnbjørg

    Det er noe veldig fint og tragisk ved slike hendelser i livet. Tragisk at noe så alvorlig må til før man virkelig våkner opp og forstår fullt ut hvor viktig her-og-nå er. Fint fordi vi begynner å sette så mye større pris på menneskene i livet vårt. Og de små tingene. De som hverdagslivet vårt er bygget opp av. Snøen i innkjørselen. Lyden av vekkerklokka når man har mest lyst til å bli i sengen. Et vennlig smil fra en tilfeldig forbipasserende. Brått føler man seg heldig som får lov til å irritere seg over et rotete hus. Det er tross alt et bevis på at vi bor med mennesker vi elsker, og som elsker oss. Rotet er levd liv.
    For litt over ett år siden skjedde det jeg ikke var forberedt på. Det som hender andre, ikke meg. Tiden med venting på intensiven svingte mellom vanvittig frykt, håp, sorg, anger og nummenhet. Ekstreme følelser. Slike som har kraft til å endre en som menneske. Den type følelser som fortsatt får meg til å gråte når jeg tenker tilbake. Ville han våkne? Kom hjernen hans til å være skadet? Ble han kanskje pleietrengende resten av livet?
    Denne hendelsen endte heldigvis med ekstrem glede. Det ble flere klemmer, mer tid, mer kjærlighet. Det tar jeg aldri for gitt igjen. Når jeg drar fra de jeg er glad i, glemmer jeg aldri å fortelle dem hvor mye de betyr for meg. Vi vet aldri når døren lukkes for siste gang. Jeg velger å være takknemlig. Takknemlig for at jeg fikk oppleve alle disse ekstreme følelsene, og for at de endret meg. For at jeg gir litt flere klemmer, sier «jeg er glad i deg» litt oftere, smiler litt ekstra, og setter pris på at jeg får lov til å koste ruta fri for snø om morgenen og irritere meg over trafikken på vei til jobb. Takknemlig for at jeg har mennesker å elske, og som elsker meg. Takknemlig for at jeg fikk en ny sjanse til å fortelle hvor mye han betyr, før han en dag blir borte. Men det er heldigvis mange år til. Tror jeg. Man kan aldri være sikker.
    Dere er heldige som får tid til å ta farvel. Til å si alt det som trenger å sies. Dele det som kan deles. Likevel blir det aldri nok tid.
    Jeg vet ikke hvordan du har det. Men jeg vet hvordan ekstreme følelser endrer en, for alltid. Sender en klem til deg, og gode tanker. ♡

  2. avatarMarte

    Har ingen ord.
    . Men ville likevel bare legge igjen et spor for å vise en slags medfølelse. Kjenner deg jo ikke mer enn via bloggen din, men får virkelig vondt av å vite hvordan du har det. Sender deg en masse varme tanker og virtuelle klemmer. Pass godt på deg selv og de små. Tenker på deg!

  3. avatarKristine Innleggsforfatter

    Annbjørg: Dette! Nå fikk jeg frysninger, takk for at du setter ord på det. Livet ♥ Klem til deg

  4. avatarNatalie

    Livet er brutalt. Min kollega mistet akkurat sin 7 år gamle sønn til kreften, en nådeløs sykdom. Min dypeste medfølelse, ta vare på øyeblikkene ❤️ Varm klem.

  5. avatarKristine Innleggsforfatter

    Natalie: Fy søren, jeg har ikke ord.. ♥ Virkelig, livet er brutalt. Stor klem tilbake

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *