Blåbærsmoothie og bekymringer

Hei!

Dagen har gått i ett så jeg har ikke fått satt meg ned med bloggen før nå. Uka ble brått mye travlere enn jeg hadde sett for meg, for ikke å snakke om mer angstfylt. Et par legetimer for både lille M og meg er heldigvis unnagjort i dag, men det verste gjenstår. Tårekanaler hos den lille skal åpnes litt raskere enn først antatt, og jeg gruer meg seriøst så mye at jeg knapt tenker på noe annet. Ikke til selve inngrepet da det er relativt enkelt, men til narkose, samt å se og kjenne på hans redsel og uro.

Det er en del av det å være mamma, bekymringer. Jeg ble fortalt at det kom til å bli sånn, men jeg trodde kanskje at det skulle bli av de fysiske tingene som å sette noe i halsen, slå seg og lignende. Jeg er bekymret for a-l-t. Spesielt det som har med hans velvære å gjøre, følelser, tanker og hvordan han har det rent psykisk. Jeg overreagerer, overdriver, overanalyserer, og nå som jeg vagger rundt som en hormonell kule er alt så mye verre.

For ikke å snakke om frykten min for å dø, det skal jeg ikke gå nærmere innpå engang – haha.

Bah, slitsomt! Selv om jeg selvfølgelig aldri, aldri ville ha vært foruten det viktigste i livet mitt. Og nå slo det meg akkurat at det blir dobbelt opp om noen få uker.

Over til denne friske saken;

Oppskrift: (1-2 porsjoner)
1 moden banan
2 dl (lett) kokosmelk
1 dl skyr blåbær
2 dl frossen skogsbærmiks

Ha alt i en blender og kjør sammen til en tykk og fyldig smoothie, nytes umiddelbart.

Håper det smaker!

23 tanker om “Blåbærsmoothie og bekymringer

  1. avatarInger Johanne

    Og hvis det kan være noen «trøst» så går det ikke over når de har blitt litt større heller 😉 Min eldste er nå 29 år og fortsatt må han sende melding til mamma når han har vært ute og reist og er «trygt» hjemme igjen….. Men, jeg har blitt bedre med årene ( ikke hvis du spør mine tre håpefulle og kjære mann da) Lykke til, både med lillemann og det som snart skal skje.

  2. avatarMiss.T

    Kanskje jeg nå spør dumt, men husker ikke du har skrevet noe om de tårekanaler hos den lille før, er det lille M eller den lille i magen, hvis jeg kan tillate mig at spørge?

    Ang angsten for at dø: jeg kjenner på den ofte og især på angsten for at de jeg har kær skal gå bort. Vet godt at det er fordi jeg mistet veldig tidligt i livet mit av flere omgange. Og har flere traumatiske oplevelser i bagagen også, så da er det naturligt det. Men derfor fremdeles ikke noe behageligt det eller lett at acceptere at det er en følelse, der er tilstede såpass mye i livet mitt, men jeg jobber med det. Og angsten for at dø/miste kan jo komme af mange ting: det at miste noen, stress, sykdom, vold/overfall, det at have vært i en situasjon, hvor man kunne have mistet livet sitt, det at bli forældre ect. Håper uansett årsaken, at du har noen at tale med det om – enten én i livet ditt eller en profesjonell. Vet at det kan være vanskeligt at dele med andre, da mange ikke forstår denne angsten/følelsen og man fort kan føle sig negligeret.

    Du stråler på bildene, Kristine. Og hey, tiden går fort, føler ikke det er så lenge siden at du annoncerte at du var gravid ? Håber det bliver en fin fødselsoplevelse for dig.

  3. avatarRenate

    Kjære deg..gode, snille og omsorgsfulle mamma❤️Barna dine er heldige som har nettopp deg! Reflekterte herlige deg. Jeg kan refere til ALT du ordlegger her, ja det er en (hard) del av foreldre tilværelsen..hvis en bare hadde den GARANTIEN for at alt vil gå bra her i livet. Hva sier man..? Jo, lev etter klisjeen «lev hver dag som den siste»❤️Heia deg og godheten din?

  4. avatarKristine Innleggsforfatter

    Inger Johanne: Nei, jeg forbereder meg på et liv med dette – bare i ulik skala og grad 😀 Tusen takk!

  5. avatarKristine Innleggsforfatter

    Ingrid: Ja, du kan enten tilsette mer yoghurt, søtning, dadler eller honning 🙂

  6. avatarKristine Innleggsforfatter

    Miss T: Nei, jeg har ikke skrevet noe om det tidligere – det er lille M som har slitt med tette tårekanaler fra han var bitteliten. Nå som han nærmer seg 3 år må vi gjøre noe med det.
    Jeg er livredd for å dø fra sønnen min, rett og slett. Jeg hadde aldri kjent på en slik dødsangst før jeg ble mamma, men nå er den ganske sterk. Har «heldigvis» hørt fra flere at det er veldig vanlig å oppleve.
    Tusen takk for det! ♥

  7. avatarKristine Innleggsforfatter

    Renate: Og jeg som trodde lite nattesøvn, lite egentid, såkalt trass osv skulle være det tøffe ved mammalivet – det er jo ingenting i forhold til tanker, følelser og angsten man kjenner 😀
    Takk fine deg ♥

  8. avatarLine

    Både min datter og sønn har hatt narkose. Min datter i fjor, da hun var to og et halvt år. Fikk dren i ørene og fjernet polypper i halsen. En ting som kan være greit å vite, er at etter narkose blir de veldig forvirret. Trøtte og forfjamset og grinete på en gang. Det tok ca en time før datteren min kom til seg selv igjen. Sønnen min fikk brokk i desember, og måtte da i narkose. Han ble født tre måneder for tidlig, og den dagen han ble lagt i narkose, var faktisk den dagen som jeg egentlig hadde termin på. Veldig rart å gi fra seg det bittelille nurket til kirurgen, og vite at han skulle i narkose. Men det gikk kjempefint 🙂 slike operasjonen gjør de på sykehuset hver dag, så det går nok fint. Men mammahjertet blir jo nervøst uansett, der kjenner jeg meg igjen! Lykke til 🙂

  9. avatarCamilla

    Ikke noe koselig å lese Kristine og jeg føler med deg på mange måter, spesielt i forhold til angsten. Takk som deler med oss <3
    Jeg håper du har gode mennesker rundt deg og ikke minst, på selve operasjons dagen til M. Det vil nok bli en vellykket operasjon.
    Gode tanker sendes deg og stor klem fra meg <3

  10. avatarMiss.T

    Takk for svar, Kristine. Da håper jeg alt ordner sig med Lille M.

    Ang angsten: satt faktisk nettopp i denne helgen, som har passert med en veninne og hende to venninner og vi snakket på et tidspunkt om akkurat dette. Angsten for at dø etter man har blitt foreldre (jeg, som den eneste i selskapet, har endnu ikke børn, men tok meg mye av søsteren min i en tidlig alder), to ut av fire hatte aldri tenkt over dette, mens to hadde kjent veldig på det. Sådan er vi jo alle så forskjellige…

    Anyways, altid hyggeligt at kigge innenom her:-) Og du er så utrolig flink til at svare på kommentarene, har jeg lagt merke til. Takk for det.

  11. avatarAnja

    Dette gjorde godt for meg å lese! Jeg unner deg overhodet ikke disse følelsene, angsten og redselen, men det gjorde godt å lese at det er mer vanlig enn jeg trodde å tenke slik. Jeg har to måneder igjen før vår junior kommer til verden, og i det siste har jeg tenkt en del på døden. Jeg kan bli helt skrekkslagen av tanken på at jeg og mannen min skal dø fra vår sønn, og jeg har derfor allerede begynt å tenke på søsken, så blir han iallefall ikke alene. Jeg forstår godt at dette ikke er tanker alle går rundt med, samtidig som jeg er helt seriøs når jeg snakker med mannen min om det. Jeg regner med de verste tankene går over etter fødselen, og at denne «dødsangsten» ikke kommer til å følge meg for alltid. Takk for at du deler ting som er såpass private, det har hjulpet meg mange ganger <3

  12. avatarKristine Innleggsforfatter

    Line: Takk for at du deler erfaringer! Mandler og polypper venter oss til høsten, så sånn sett er dette en mild «start». Men, det er allikevel helt forferdelig. Jeg gruer meg aller mest til rett før/idet han får veneflon og narkose, etterpå kan jeg heldigvis si at han er ferdig og at vi skal hjem ♥ 🙂

  13. avatarKristine Innleggsforfatter

    Camilla: Pappaen i huset skal bli med, det er nemlig han som må trøste den hylgråtende gravide ut av operasjonsrommet igjen – haha. Det blir nok bra, det er tiden før som er verst. Takk fine deg ♥

  14. avatarKristine Innleggsforfatter

    Miss T: Så interessant at det var 2/4, det må være utrolig godt å slippe den angsten. Jeg var helt uforberedt på det for jeg har aldri vært spesielt redd for døden, men nå er det på øverste plass av frykt-listen min. Takk for at du legger igjen en kommentar, skulle bare mangle at jeg svarer 🙂 Fortsatt fin uke!

  15. avatarKristine Innleggsforfatter

    Anja: Da vil jeg bare forberede deg på at det kan bli verre etter fødsel, det ble det uten tvil for meg.. og det verste er at frykten har vokst seg større med tiden (!). Jeg blir helt dårlig av å tenke på at jeg skal dø fra han. Vi får håpe den ikke følger oss for alltid nei, hehe.. men uansett så tror jeg vi lærer oss å leve med det på et vis, tankene blir man vant til.

  16. avatarNina

    Ja, disse bekymringene kan jo nesten ta knekken på en… Da jeg gikk gravid, som en av de siste i gjengen, var jeg helt sikker på at det skulle gå galt. Gammel førstegangsgravid, måtte gjennom kunstig befruktning, operasjon for endometriose etc, og følte at ikke noe skulle gå lett. Men en av mine gode venninner, allerede tobarnsmor, kunne hyggelig fortelle meg at den bekymringen jeg hadde nå, som gravid, det var bare starten på et liv med bekymring… takk, liksom! Men hun hadde helt rett! Nå som frøkna er 3 år, er det ikke bedre. Redd for at hun skal dø, like redd for at jeg skal dø (for hun klarer seg jo ikke uten meg 😛 ), redd for at hun skal skade seg for livet… Jeg klarer stort sett å feie det vekk, men jeg innrømmer at jeg ikke lenger med like lett hjerte setter meg på fly i fbm jobbreiser som før. Jeg har rett og slett mer å leve for enn før, tror jeg er forklaringen.
    Uansett, vi får bare klare å leve med det:) Masse lykke til med operasjon til mini, vi er mange som tenker på dere og sender gode tanker:)

  17. avatarNina

    PS, noe helt annet, i en tidligere utgave av bloggen din gikk det an se hvilken kommentar du svarte på. Nå er alle svarene dine uten referanser til kommentaren det svares på (hverken tagging eller sitering), og man må gjette litt utfra svaret du kommer med. Er det meningen at det skal være slik, eller er det kanskje min nettleser som ikke er helt på g?

  18. avatarKristine Innleggsforfatter

    Nina: Haha, ja takk for det liksom! Jeg var lykkelig uviten om alle disse voldsomme bekymringene og dødsangsten, så jeg har virkelig fått noe å bearbeide 😀 Jeg er redd for å dø fra han, både for å gå glipp av livet hans, men også fordi han ikke klarer seg uten meg som du sier (haha). Flyreiser er ille, jeg har blitt en sinke i trafikken (i hvert fall i forhold til fartselskeren jeg var før), og synes egentlig en danskebåt-tur var «farlig» nok. Godt sagt, vi har fått mer å leve for. Livet er (nesten) litt for godt sammen med disse små! Takk ♥

    Og ja, kommentar-feltet har blitt litt feil. Jeg skal bli flinkere til å starte med navnet deres 🙂

  19. avatarMargrethe

    Jeg tror de aller fleste foreldre kjenner på den angsten fra tid til annen. Kanskje er det en naturlig del av beskyttelseinstinktet?
    Heldigvis er den angsten grunnløs for de aller fleste. Jeg er omtrent på din alder, mamma som deg. I fjor døde mannen min og pappaen til barna. Livet blir aldri det samme. Beskyttelseinstinktet mitt som mor er nok hovedgrunnen til at jeg har holdt meg oppreist. Barn trenger foreldre som setter deres behov først og beskytter dem. Sakte tar en ny hverdag form. Poenget mitt er at livet er ekstremt skjørt. Ikke la vonde tanker overskygge alt som er fantastisk ved å leve. Jeg våkner hver dag og må aktivt velge å se det som er positivt og godt. Snart er dere en familie på fire. Så fantastisk! Lykke til med alt det spennende som venter.

  20. avatarKristine Innleggsforfatter

    Margrethe: Føler så med deg i sorgen din ♥
    Til tross for bekymringer om fremtiden, så klarer jeg heldigvis å være uendelig takknemlig og glad for akkurat her og nå. Jeg lever mer i nuet som mamma, og ser at bekymringer (uansett hvor lammende de kan være) er en helt ok pris «å betale» for den kjærligheten jeg har og får fra sønnen min. Takk for det! Ønsker deg og dine alt godt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *