Veien til den voksende magen

En god klem til dere alle som har skrevet til meg, virkelig. Etter å ha lest kommentarene deres og grått en skvett fordi mitt hormonelle jeg blir så rørt, satte jeg meg ned og skrev ned alt jeg føler og husker fra fjoråret. Dette er altså et sammensurium av tanker og erfaringer om veien min/vår til å bli gravid med nr to.

Barnløshet. Jeg grøsser av ordet. En ting er når det er selvvalgt, men når man lengter etter å bli mamma så er det en altfor stor sannhet å ta innover seg. Det er sårt og altoppslukende.

Etter et halvt år med flere mislykkede hormonkurer og et avslag om hjelp fra det offentlige føltes bunnen nære. For ikke å snakke om sorgen over å miste min pusegutt Todd i april, jeg var tross alt mamma til to en gang i tiden. Jeg fikk et oppløft etter samtaler med privat fertilitetsklinikk, men bunnen traff jeg dessverre kort tid etter da jeg ble gravid utenfor livmoren.


Etter fjerning av exu og eggleder

Etter en tøff sommer var det ingen tvil lenger, nå satset vi fullt på første runde av ivf aka prøverørsbehandling. Dette måtte vi altså gjøre privat, men jeg velger å tenke at vi var heldige som slapp unna lang ventetid og at vi hadde midlene til å betale for det selv.

Prosessen startet i oktober, etter 14 måneder med ulike hormonkurer og påfølgende blindveier. Daglige sprøyter i magen, først én hver kveld og deretter to stk – en om morgenen og en om kvelden. En for at egg skal vokse, og en for å hindre spontan eggløsning. Det hele er en fascinerende prosess der man overlater absolutt alt til medisinen, men det betyr også at kroppen føles ugjenkjennelig. Jeg opplevde mange bivirkninger som gikk utover både det psykiske og fysiske, men livet gikk sin vante gang. Det er fordelen med å allerede være mamma, man kan ikke legge seg ned og kjenne etter.


For en som hater sprøyter, var det stort å klare å sette de selv

Det ble et par turer inn og ut av klinikken for å sjekke eggenes tilstand, og endelig kom lørdagen der den o´ store eggløsningssprøyten skulle settes. Påfølgende mandag skulle eggene hentes ut. Det var kun et par store egg som vistes på UL, men utrolig nok var det 9 som ble hentet ut. Jeg var i ekstase! Både av antallet og fordi det var over, jeg er nemlig en av de som synes egguttaket var relativt smertefullt.


Den lindrende «pillecocktailen» funket dessverre ikke før et par timer senere

En nervepirrende telefonsamtale dagen etter kunne fortelle oss at 5 av 9 var befruktet, og på innsetting av egg dagen derpå fikk vi vite at 3 hadde overlevd og delt seg videre. Allerede da følte jeg at vi hadde vunnet i lotto. Ett gullegg (som de liker å kalle det) ble satt inn, og to lange uker skulle gå før testing.

Jeg startet å teste et par dager for tidlig – ingen selvkontroll her nei – og det ble negativt resultat. Det var 5 billigtester og jeg brukte de alle sammen over et par dager, den ene mer negativ enn den andre. Det som var mest forvirrende var at de alle ble positive 10-15 minutter over tiden, men det var jo feil resultat kunne jeg lese. Det er en grunn for at de skal leses av innen en viss tid.

Jeg belaget meg på et nytt ivf-forsøk, men kjøpte en siste digital test dagen derpå. Den natten ble det ikke mye søvn for å si det sånn.


Gravid!

Jeg hadde altså tatt feil, billigstrimlene må ha vært en dårlig batch. Jeg lo, skalv og gråt om hverandre, og en intens glede gikk raskt over til en veldig frykt morgenen etter. Frykt for å miste den lille, noe alle gravide kan relatere til – spesielt de som har mistet tidligere. 

En UL i uke 7 viste liv, og en påfølgende i uke 12 viste enda mer liv. Til og med kjønnet, selv om jeg vet at man kan ta feil så tidlig. Noen uker senere kjente jeg de første sparkene, og på ordinær UL i uke 19 fikk vi nok en gang bekreftet at mini var frisk og fin.

Nå kan jeg ikke annet enn å tro, håpe og glede meg.


Uke 20 ♥

Det var noen som lurte på om kostholdet mitt har hatt en innvirkning på det hele, men mine fysiske mangler strekker seg tilbake til tidlig ungdomsår. Selv om kostholdet mitt har blitt bedre de siste årene, har ingenting endret seg hormonelt sett – ikke nok i hvert fall.
Å spise regelmessig, sunt og variert, samt holde sukkeret til helgene er jo alltid bra, men jeg vil være forsiktig med å gi noen forhåpninger om at barnløshet kan fikses så ”enkelt”. Dersom man er i tvil om sin egen fertilitet, så anbefaler jeg at man får en utredning hos en gynekolog eller klinikk som kan dette. Jeg kunne ønske jeg gjorde dette mye tidligere selv.

Jeg må avslutningsvis si at selv om vi måtte igjennom denne prosessen for å få et barn til, så kan jeg ikke annet enn å føle meg veldig takknemlig for at det gikk så bra. Jeg har ikke klaget, og kommer ikke til å gjøre det heller. Jeg vil fortelle min historie for å dele informasjon og håp.
Vi har verdens fineste gutt fra før etter et par hormonkurer, og nå en til på vei på første ivf-forsøk – vi er så usannsynlig heldige.

Her på bloggen blir det fortsatt mat og oppskrifter fremover, men det blir også små dryss av hverdagen, treningen og den voksende magen – den vil dere uansett se når jeg viser dere nye treningsklær. Det hadde vært rart for meg å ikke nevne noe om svangerskapet nå i siste halvdel, det er nemlig noe helt annet å være gravid med en liten sjef på 2,5 år ved sin side, på godt og vondt. 

Igjen, takk for at dere leser, skriver og deler erfaringer med meg. Jeg håper at jeg med dette kan gi litt mer informasjon om prøving og ivf, samt gjøre vanskeligheter rundt infertilitet litt mindre tabu og mer greit å snakke åpent om – dersom man vil. De usynlige sykdommene bør bli mer synlige, så vet man at man ikke er alene ♥

130 kommentarer til “Veien til den voksende magen

  1. Linn Hagen

    Gratulerer ❤ jeg har selv vært gjennom hormonkurer, men slapp ivf da vi fikk det til med eggløsningssprøyte. Jeg også HATER sprøyter, blir som en liten unge når jeg skal ta blodprøver eller sprøyter… Så jeg klarte ikke å sette selv, så her var det mannen som måtte gjøre det for meg ? Lykke til i svangerskapet ❤

  2. Ida

    Tusen takk for at du deler! Setter stor pris på at du skaper mer åpenhet rundt «sykdommen» ingen snakker om.

    Jeg lurer på om du fikk ditt første barn med prøverør også?

    Masse lykke til videre i graviditeten 🙂

  3. Anja

    Dette var så fint å lese, Kristine. Jeg er virkelig glad på deres vegne <3 Du er tøff som tør å vise deg som sårbar, og når jeg leser alle kommentarene så ser jeg virkelig at åpenhet om dette tema trengs. Jeg gråt en skvett over historien din, for med en liten en i magen selv så vet jeg hvor etterlengtet en graviditet kan være. Jeg gleder meg til å lese både om mat, trening, storebror og lille mini framover <3

  4. Kristine

    Takk! ♥ 🙂 Jeg hadde det sånn selv, men har etter 2,5 år lært meg å leve (og se det positive) med en veldig mammadalt. Plutselig er den tiden forbi. Jeg tror det handler mye om forventninger til hvordan ting skal bli, og man mister litt fotfestet når det blir så totalt annerledes enn man hadde sett for seg. Det blir bedre ♥

  5. Kristine

    Takk! ♥ 🙂 Ja, hormonene mine hverken er eller gjør som de skal dessverre. Jeg har aldri hatt regelmessig syklus, så det har ikke noe med trening og livsstil å gjøre – selv om det ikke akkurat ble bedre av det. Det koster så lite å ta en titt og en blodprøve, så om du er i tvil så gjør det ♥

  6. Kristine

    Godt med gode odds, men så er det den lille djevelen på skulderen som kverner om de 5% resterende 😉
    Takk! ♥ 🙂

  7. Kristine

    Takk! ♥ 🙂 Jeg har ikke eggløsning, enkelt og greit. I tillegg til en lav AMH-verdi (eggreserve), dog ikke i nederste sjiktet. Jeg ønsker deg all lykke til ♥

  8. Kristine

    Takk! ♥ Og gratulerer til deg! 🙂 Haha, det er notert – jeg prøver å dytte de tunge gravidpuppene inn i en sportsBH selv 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *