Et liv utenfor

Tenk ikke alltid på hvordan kroppen skal se ut eller hva den bør klare. Tenk på hva den faktisk tåler, hva den gir deg, hva den gjør for deg hver eneste dag.

Hjertet stoppet opp og det gikk kaldt nedover ryggen min. Dette hadde jeg ventet på altfor lenge, etter gjentatte tablettkurer og dårlige nyheter. Nå hadde det endelig skjedd, jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Kroppen hadde klart det selv denne gangen, krysset lyste mot meg. Gleden var imidlertid kortvarig, for smertene jeg kjente dagen i forveien var umenneskelige – de fortalte en helt annen historie, noe langt mer alvorlig.

Turen gikk til legevakta, uvel og med hamrende hjerte. Jeg visste hva det var, selv uten å ha lest noe om det, og ordene kom på løpende bånd inne på legekontoret. «Dette er ikke normalt». Dagene som fulgte ble som jeg hadde fryktet, legene tvilte og de fant ingenting. Dette kunne jo gå bra, jeg var sikkert tidligere i forløpet enn jeg trodde.

Jeg visste at det ikke var tilfelle. Jeg var gravid, utenfor livmoren.

IMG_3941

Inn og ut av sykehuset for å ta blodprøver, hcg-nivået øker sakte men sikkert. For sakte til at det er normalt, for sikkert til at det skal gå over av seg selv. To uker går og hver dag blir en kamp. Fortsatt mye smerte, en oppblåst buk, og formen forverres raskt. Jeg er nå to måneder på vei. Mannen min tar affære og kjører meg til sykehuset etter at jeg har lagt M for kvelden. Ting skjer fort og før jeg aner det vinker jeg farvel til min kjære og blir trillet inn i operasjonssalen. Alene, avkledd, sårbar. Redd.

De spør meg om jeg er nervøs. «Ja» sier jeg mens jeg biter meg i leppa og tenker at jeg må holde meg sterk. «Hva er du nervøs for da?» Tårene kommer momentant idet jeg forsiktig visker «å ikke få komme hjem til sønnen min». Oksygenmasken blir plassert over munn og nese. Vi skal ta godt vare på deg, nå skal du få sove.

IMG_3932

Jeg hadde akkurat kommet ut av narkosen, lå stille og hørte på lydene rundt meg. Nå var det over, nå gjensto beskjeden om hva som var gjort. Jeg prøvde å fokusere det slørete blikket. Jeg svelget, halsen var tørr og vond. Magen verket.

«Gratulerer med prinsessen» hørte jeg bak forhenget ved siden av meg, hun hadde tatt keisersnitt og blitt mamma. En lege med grønn frakk sto plutselig foran meg. «Vi måtte fjerne egglederen din, den hadde sprukket» var min beskjed. Tenk at jeg hadde gått med det i to uker var min første tanke, med det lille sterke livet fortsatt inntakt. Så gikk det opp for meg hva dette kom til å bety for fremtiden. For de aller fleste går det fint, men min allerede kronglete vei hadde nå møtt en blindvei.

Det er en kontrastfylt verden vi lever i, spesielt på en slik avdeling der noen opplever livets mirakel mens andre får drømmer knust.

IMG_3935

Med en øm mage, sorg og lettelse kommer jeg meg omsider hjem til gutten min. Han lyser opp når han ser meg, gir meg mange nusser og blåser forsiktig på magen min – han vet godt at mamma har «aua» her. Alt vondt blir magisk borte hver gang han strekker seg mot meg, og i de få sekundene er alt glemt. 

Det tar litt tid før jeg er tilbake til meg selv, og mange tanker og følelser må bearbeides, men jeg er absolutt ikke et offer. Jeg var en av de heldige, dette kunne ha gått så mye verre. Jeg er også uendelig takknemlig for det jeg har – jeg er mamma til verdens fineste lille gutt, og i motsetning til mange andre gledet jeg meg til å komme hjem og tilbake til hverdagen igjen.

IMG_3963-checker

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg har valgt å dele dette, og kommer frem til det samme hver gang. Det handler mye om kropp for tiden, så jeg ville vise et annet perspektiv. Jeg er langt ifra den eneste som har problemer med å få barn, har mistet et barn, eller opplevd en exu. Det er vondt og sårt å snakke om, ofte til og med tabu. Det er ikke synlig utad, men det er realiteten for mange kvinner og hvem vet  – kanskje jeg hjelper noen der ute som har gått eller kommer til å gå gjennom dette.

Noen ganger trenger man bare å vite at man ikke er alene.

102 kommentarer til “Et liv utenfor

  1. Alexandra

    Tusen takk, Kristine. Ja, han har blitt utredet , og samme har jeg. Alt fra prøver og tester til HSG røntgen. Vi prøver med hormoner nå fremmover. Livet er veldig uforutsigbart, og man føler seg veldig maktesløs i enkelte situasjoner. Ditt håp, gir meg også håp <3 Jeg ber for at det går deres vei, og ønsker deg også all lykke fremmover <3 Igjen, takk for at du velger å være så åpen om privatlivet ditt. God klem.

  2. Kristine

    Jeg krysser fingrene for at hormonkur(er) vil hjelpe dere, slik kom min M til ♥ God klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *